Hesteraster vårt

Nordlandshest/Lyngshest

Opprinnelse: Nordlandshest/Lyngshest er en av de tre nasjonale norske raser av meget gammel opprinnelse. Den første, kjente og dokumenterte utstilling hvor lyngshest var stilt , var i 1898 på Lyngseidet i Troms. På 1930 tallet ble det satt igang organisert avl av rasen. Da var populasjonen lokalisert til de nordligste fylker. På grunn av krigen gikk rasen sterkt tilbake. På 60-tallet var den fortsatt utrydningstruet. Rasen er ikke lenger ansett som utdøende, men på grunn av begrenset genmateriale og et ønske om å bevare rasens særpreg uten innkryssing av andre raser, kreves strukturert og målbevisst avlsarbeid for å oppnå avlsframgang.

Rasetype og preg:
Nordlandshest/Lyngshest er en liten, robust hest. Om sommeren har den kort, blankt hårlag, om vinteren kraftig pels. Lite hovskjegg er rasetypisk. Hesten er meget sterk i forhold til størrelse, er stødig på foten og er kjent for pågangsmot og arbeidsvilje. Den skal framstå som en harmonisk, sterk bygget hest, skal vise utstråling og vitalitet, og samtidig ha et godt gemytt. Hodet skal være pent og skal harmonere med hals og kropp. Halsen er ofte noe grov, men skal være vel ansatt, uten underhals, og med ikke for bred overgang til hodet. Kroppen er langbygd. Ryggen, og spesielt lendepartiet, skal være godt muskelsatt. Kryss og lår har gode vinkler og skal være godt muskelsatt. Krysset kan være noe hellende. Framparten er godt utviklet. Brystet er dypt og bredt. Tørre, velstilte bein med korte, flate piper. Rasen preges av sterke, hardføre bein og høver med svært god hornkvalitet.

Bevegelsene skal være jevne, korrekte og ledige med overtramp. Travet skal være energisk og veivinnende med bra svevemoment, og galloppen lett og rytmisk. Det legges vekt på god haseaksjon i alle gangarter.

Bruksområde: 
Den har alltid hatt et allsidig bruksområde. Hesten var tidligere brukt til all slags gårdsarbeid og skysskjøring. Den benyttes mye som familiehest fordi den til tross for størrelsen tåler å bære stor vekt og kan meget godt dekke behov både for ridning og kjøring. Den er godt egnet til turridning og kløving p.g.a. styrke og utholdenhet. Benyttes til terapiridning bl.a. fordi den har et behagelig bevegelsesmønster. Den egner seg godt som travhest for ungdom, og viser også stort talent for konkurransekjøring og dressur- og sprangridning, fordi den er modig, har et godt utviklet konkurranseinstinkt og er smidig og samarbeidsvillig.

Høyde:
Mankehøyde målt med stangmål for 3 år gamle hingster variere normalt mellom 128 - 140 cm.

Farge:
Rasen preges av stor fargerikdom. Svart, brun, rød, gul, borket, sølvsvart, sølvbrun, sølvborket og skimmel finnes i mange varianter. Rødt er mest vanlig og har mange varianter fra gulrød til sotrød. Alle farger er tillatt, unntatt blåøyd hvit (albino), blakk og flekket/prikket. Avtegn på bein forekommer sjelden. Det er vanlig med avtegn på hodet.

Tekst: Norsk Hestesenter

Shetlands Ponni

Historikk: Det finnes bevis for at Shetlandsponnien har levd på Shetland i over 2.000 år, men sannsynlige teorier tilsier at de trolig kom dit allerede for 10.000 år siden. Fram til ca 1850 var ponnien det eneste transportmiddelet for leilendingene på Shetland, både som kløvhest og som ridehest. Best kjent er den kanskje som gruveponni. De første ble tatt i bruk i 1842, og den siste forlot gruvene så seint som i 1994.

Rasebeskrivelse:
Hodet skal være lite, med bred panne og små ører. Øynene skal være store og uttrykksfulle. Halsen skal være vel ansatt. Beina skal være sterke og velstilte med korte piper og godt markerte ledd. Bevegelsene skal være ledige, korrekte og fremadgripende. Manen og halen skal være lang, rett og rikelig. Det karakteristiske for Shetlandsponnien er dens utstråling av styrke, ro og vitalitet.

Bruksområde:
Shetlandsponnien er i antall den største ponnirasen i Norge. Den er svært allsidig og egner seg utmerket som førsteponnie for barn, både til ridning og kjøring. Rasen brukes også med stort hell i ponnitrav og som kjørehest for voksne, både i konkurranse og til hobbybruk. Shetlandsponnien er en fantastisk kløvhest og turkamerat.

Farge: Alle farger er tillatt, unntatt prikkete.

Høyde: Mankehøyden skal ikke overstige 107 cm. målt med stangmål. Ved 3-års alder og yngre må mankehøyden ikke overstige 102 cm. Flere land skiller ut Minishetland som en egen gruppe, der makshøyden er 86 cm.

Tekst: Norsk Hestesenter

Fullblods araber

Rasebeskrivelse: Den typiske araberhesten kjennetegnes av skjønnhet, eleganse og edelhet kombinert med stolt reisning, klassiske linjer og svevende bevegelser. En hest som savner disse egenskaper kan sikkert være en bra hest, men da er det ingen typisk araber. Araberhesten er svært intelligent, lettlært og hengiven. Temperamentet er livlig, men fromt. Den er dessuten holdbar, utholdende, tålmodig, nøysom og tilpasser seg lett ulike forhold. Synet er skarpt og hørselen meget god.

Bruksområde:
Fulblodsaraberen er en meget bruksvennlig og allsidig hest som tilpasser seg de fleste bruksdisipliner og fungerer med stort hell i sprang, dressur, feltritt, western, galopp, distanse og kjøring. Den disiplin som domineres av araberen verden over er særlig distanse hvor araberen er nært opptil uovertruffen. Arabergaloppen er en voksende disiplin som øker stort i popularitet, særlig på kontinentet og i USA hvor arabergalopp er like stor eller større som løp enn for engelsk fullblods.
Også her i Norge er arabergaloppen igjen i fremvekst etter å ha ligget nede noen år og det er satt opp 9 løp i 1999. 
Men det er særlig allsidigheten som bør fremheves og fullblodsaraberens lettlærte lynne har etterhvert skaffet denne hesten mange tilhengere i de fleste leire. Ønsker man en edel fullblods familie og hobbyhest til bruk i mange disipliner eller en hest som hevder seg helt i toppen i distanse og galopp er fullblodsaraberen det rette valget.

Farge:
Alle farger er tillatt unntatt blakk. Flekkete farger er heller ikke tillatt. Skimler er vanlige. De fødes mørke, men blir lysere med årene, ofte blir de da helt hvite. Noen blir flueskimler. Noen stikkelhårede hester beholder sin farge livet ut. Svart er uvanlig, men forekommer. Hvite avtegn er vanlige, og kan iblant være store.

Høyde:
Den vanligste høyden er 145-155 cm. Avvik både opp og ned kan forekomme, fastlagte grenser finnes ikke.

Tekst: Norsk Hestesenter

Dølehest

Rasebeskrivelse: Typene varierer i størrelse og gir muligheter for bruk til ulike formål. Arbeidshesten skal være lavrektangulær, d.v.s. at den er lengre enn den er høy, målt fra skulderleddet til setebensknuten. Hestens arbeidsevne er avhengig av størrelsen og tyngden, på utviklingen av muskulaturen og på forholdet mellom de enkelte kroppsdeler. Hodet skal være middels stort og grovt, men ikke for kort hals. Dette for at hesten skal være lett styrbar og ha god balanse.

Brystet skal være bredt og dypt. Bogen skal ha god muskelfylde og albuene skal peke rett bakover. Overgangen mellom halsen og brystet må være godt markert. Manken bør være vel utvikla. Ryggen skal overføre muskelkraften fra baklemmene til framdelen, og derfor skal hesten ha et godt muskelsatt rygg- og lendeparti. Krysset utfører en stor del av muskelarbeidet hos hesten. Den skal derfor ha et langt, bredt og muskelfyldig kryss.

Lårene skal være dype (sett fra sida) og brede (sett bakfra). En god muskulatur i lårene gir stor styrke. Kvaliteten på beina er svært viktig hos arbeidshesten og fritidshesten. Hasene skal være brede sett både fra sida og forfra. De skal være lange, markerte og tørre, d.v.s. at de skal være fri for væskeansamlinger. Pipene skal være forholdsvis korte og brede. Kodene skal være middels lange.

Bruksområde:
Tradisjonelt i jord- og skogbruk. Dølehesten har også vist seg meget godt egnet som hobbyhest, både til ridning og kjøring da dølehesten er rolig og har godt gemytt.

Farge:
Svart og brun er dominerende, men det finnes også røde, blå, borkete og gule hester. Avtegn er vanlig.

Høyde:
Størrelsen varierer på dølehesten og rasen kan av den grunn på en utmerket måte fylle plassen sin også som fritidshest til eks. turbruk, ved ridning, kjøring og andre aktiviteter innen denne sektor.
Ca. 145-155 cm i mankehøyde.

Tekst: Norsk Hestesenter

Dansk Varmblod

Rasebeskrivelse De beste eksemplarene har fullblodstrekk kombinert med masse, styrke og gode bein. De er modige og livlige, har et godt temperament og gode, frie bevegelser. De egner seg ypperlig til dressur og terrengritt. Hodet er av god kvalitet, med typiske fullblods-og huntertrekk som gjenspeiler intelligens, mot og vennlighet. Lang skrå bog er et av de beste trekkene til denne velproposjonerte hesten. Korrekt fasong og vinkel på hover og koder. Imponerende lengde på mankammen. Den har korrekte bein med lange underarmer, markert kjevelinje og store rette knær.

Bruksområde:ridning

En av de nyeste rasnee som er fremavlet til et spesielt bruk, er dansk varmblod som ble stambokført så sent som i 1960-årene. I løpet av en relativt kort periode har oppdretterene imidlertidig klart å utvikle en konkurransehest av høy kvalitet som er mer anvendelig enn noen av de andre europeiske rasene.

Høyde:ca. 162 cm

Farger:alle rene farger

Opprinnelsested:Danmark

Opprinnelse/avl
Kryssing av spanske hester og nord tyske hester førte til den danske fredriksborghesten, og basisen for dansk varmblod var fredriksborghest krysset med engelsk fullblod. Disse krysningene ble videre krysset med anglo-normanner(også kjent som fransk ridehest), engelsk fullblod og trakhener. De beste eksemplarene ble valgt ut for å komme fram til en ensartet, sunn og livlig hestetype med gode eksteriør og gode galopp egenskaper. Hannoveraneren er aldri brukt i avlen, og det er kanskje grunnen til at rasen er litt annerledes enn andre varmblodsraser.

Tekst:linbabe

Engelsk Fullblod

Rasebeskrivelse: Fullblodshesten er en smekker, elegant hest med en slank hals. Den har et edelt hode, en sterk rygg og en kraftig bakpart. Manken er godt markert, beina må være sterke, og det er en fordel at hestene har kraftige bein. Temperamentet kan være noe nervøst, og fullblodshesten er meget følsom. Fullblodshesten deles inn i tre typer: Sprinteren er den lette typen, og raskest på de korte distansene. Stayeren har god utholdenhet, og går de lengste løpene. Det er også en hest som egner seg best til løp med forhindringer, såkalt steeplechase.

Bruksområde:
Fullblodshesten regnes vel først og fremst som en veddeløpshest, og er verdens raskeste hest over distanser på mer enn 500 m. Men den har også utviklet seg til å bli en populær ridehest. Den er allsidig, og brukes både til sprang, dressur og feltritt. Den er også meget populær som "foredler" i ridehestavlen og i sportsponniavlen.

Historikk:
Mot slutten av 1600-tallet, og inn i første del av 1700-tallet begynte engelskmennene å importere hester fra de arabiske landene. Disse hestene ble krysset med engelske hester av blandingsrase. Blant disse var de tre araberhestene som dannet grunnlaget for den engelske fullblodshesten slik vi kjenner den i dag, The Burley Turk, The Darley Arabian og The Godolphin Arabian.

Den engelske fullblodshesten ble skapt av mennesker for å få en spesielt rask hest som egnet seg til veddeløp. Det ble ikke tatt hensyn til noe annet enn hurtighet, og hestene hadde ingen naturlige evner til å klare seg i et hardt og tøft klima, slik som andre hesteraser. Derfor måtte menneskene selv sørge for å fôre og passe på dem. Det fantes heller ikke noen spesielle kåringer som gikk på eksteriør, eller beinstilling, det var kun hurtigheten som talte.

Innen fullblodsavlen er kunstig inseminasjon forbudt. Bedekning må foregå på den gamle gode måten. Verdens mest kjent fullblodshingst er Northern Dancer som kostet 8 millioner kroner for en bedekning da han var på topp. Han er stamfar til mange av dagens beste avlshingster, bl a Saddlers Wells som står oppstallet på Coolmore Stud i Irland. Han koster i dag 3,5 millioner kroner for en bedekning.

I England har en alltid vært opptatt av å avle gode dyr, og det var her avlen først ble satt i system, og det ble opprettet en egen stambok i 1791. Her ble opplysninger om veddeløpshestene og deres avkom skrevet ned. Denne rene prestasjonsavlen var begynnelsen på fullblodshestavlen som nå drives over hele verden. Fullblodshesten brukes også for å skape nye hesteraser. Anglo-araber er en krysning mellom araber og fullblod, og denne blir registrert som egen rase og har sitt eget avlsforbund.

Farge:
Alle farger er tillatt, unntatt botet og prikket.

Høyde:
Mellom 150-170 cm i stangmål

Mankehøyde:
Gjennomsnittshøyden ligger på 162 cm i mkh, men den kan variere mellom 150-175 cm i mkh.

Tekst: Norsk Hestesenter

Fjordhest

Rasebeskrivelse: Et pent, lite og markert hode med flat panne, mørke, klare og rolige øyne. Ørene skal være små, korte og lubne. Det er ønskelig med en smidig hals med god reisning. Brystet skal være romslig. Manken skal være høg og lang. Rygglinja skal være godt muskelsett med et sterkt lendeparti. Overgangen frå lend til kryss skal være jamn og fin. Det er viktig at det er god harmoni i kryss, lend og rygg.

Lår og underlår bør være godt muskelsett. Hasene må være sterkbygde med god bredde både når en ser den fra sida og bakfra. Små, rette haser er lite ønskelig. Pipene skal være tørre og reine med god bredde. Pipebeinet skal være fritt for overbein. Koden skal være litt lenger enn den skrå hovveggen i framkanten av en normal hov. Det må være godt forhold mellom kropp og bein. God hovkvalitet og hovform er viktig.

Bruksområde:
Fjordhesten har fra gammelt av hatt sitt bruksområde i vestlandsjordbruket. Arbeidet var svært variert, fra åkerarbeid til høyonner, kløving til seters og kjøring til kirke. I tillegg til dette var det mange bønder som brukte hesten til skysskjøring. I nyere tid har fjordhesten blitt en populær hobby- og fritidshest. Dagens fjordhest er avlet med tanke på både riding og kjøring. Rasen har hevdet seg i kjøring og distanseritt og i lett dressur, sprang og feltrittkonkurranser. Mange bruker fjordhesten til ridekurs og opplæring. Det er også blitt stadig mer aktuelt med fjordhesten til terapiriding. Reiselivsnæringen har alltid brukt fjordhesten som et viktig transportmiddel og en representativ kulturbærer.

Farger:
Den fremste karakteristikken på fjordhesten er viltfargen blakk, som finnes i flere fargevarianter. Hesten finnes i de fem basisfargene brunblakk, rødblakk, gråblakk, ulsblakk og gulblakk. De fleste har en mørk midtstripe i manen (midtstol), langs ryggen (ål) og ut i halen (halefjør). Sebrastriper på beina er vanlig, og er et typisk primitivt trekk. Hvite avtegn er ikke ønskelig.

Høyde:
Gjennomsnittshøyden er 140 cm i mankehøyde. Det stilles ingen krav til maksimum eller minimum høyde.

Tekst: Norsk Hestesenter

Haflinger

Rasebeskrivelse: Haflingeren er en robust liten hest fra Tyrol. Den er sosialt anlagt og kontaktsøkende. Den er lettlært og velvillig innstilt. Av natur skal den være rolig og godlynt. Hodet skal være edelt og harmonisk. Nakken lett, passende lang og velansat hals. En passende skrå skulder med godt markert manke. Krysset må ikke være steilt. Halen skal være velansat. Bakbena skal være godt musklet, pipene flate, hasene rene og klare. Kodene skal være middels lange og høvene velutviklet. Bevegelsene skal være fremadgripende, elastiske og taktfaste.

Bruksområde:
Haflingeren er en typisk allround hest som kan brukes til dressur- og sprangridning og feltritt og distanseritt. Den egner seg også til kjøring, kløving og handicapridning. I Tyrol har man egne travløp for Haflingeren.

Farge:
Nyanser av rødt med lysere (helst hvit) man og hale. Som regel har de hvite avtegn på hodet (bles eller stjerne). Sokker er ikke tillatt.

Høyde:
135-152 cm

Tekst: Norsk Hestesenter

Islandshest

Rasebeskrivelse: Avl av islandske hester er godt organisert i alle land. I tillegg samarbeider landene seg i mellom på områder som bedømmelsesregler, utdannelse og dommere. Den internasjonale rasebeskrivelse sier at: "Den islandske hest er en brukshest, med størst vekt lagt på gode rideegenskaper." Islandshesten skal således være robust, motstandsdyktig og sunn, modig, selvstendig og samarbeidsvillig. Den skal være lettbygd og velreist, ha god vilje og et godt lynne, samt inneha gode rideegenskaper.

Islandshesten skal ha minst fire gangarter. For uten de kjente gangartene skritt, trav og galopp, skal islandshesten beherske tølt. Den femte gangarten, pass, er høyt verdsatt, men finnes ikke hos alle islandshester. Islandshester som behersker alle 4 gangartene utenom pass kalles 4-gjengere. Islandshester som i tillegg også behersker pass kalles 5-gjengere. Islandshesten vokser og utvikler seg svært langsomt. Innridningen skal derfor først begynne når hesten er 4-5 år. Til gjengjeld kan man regne med å bruke den i 15-20 år.

Bruksområde:
Islandshesten er en utpreget god ridehest egnet til konkurranse samtidig som den er en utmerket turkamerat, utholdende og stø på bena. Den kan ris av både voksne og barn, og har vokst i popularitet først og fremst fordi den er godt egnet som familiehest. Jegere og ivrige friluftsfolk har i islandshesten også funnet en god kløv- og terrenghest. Videre er islandshesten egnet som kjørehest.
Islandshesten brukes også som konkurransehest. Det arrangeres hvert år mindre lokale stevner, større åpne mesterskap og Norgesmesterskap i disiplinene firgang, femgang, tølt, pass, stilpass og dressur. Øvelsene ris på en 200 meter ovalbane, bortsett fra veddeløpsdisiplinene og dressur.

Farger:
Islandshesten har flere fargekombinasjoner enn noen annen hesterase. Vanligst er rødt, brunt og svart i ulike nyanser. I tillegg finnes skimler, grå, palomino, borket, blakke, hvite og flekkete samt forskjellige mellomfarger. Alle farger og fargekombinasjoner samt avtegninger er tillatt.

Høyde:
Idealhøyden er mellom 130 og 135 cm i stangmål, men noe egentlig standardeksteriør etterstrebes ikke.

Tekst: Norsk Hestesenter

Knabstruper

Rasebeskrivelse: Knabstruperhesten er mest kjent for sin prikkete/ tigrerte pels, men det mange ikke vet er at knabstruperen også kan være enfarget. Noe annet som også er særegent for denne rasen er at den har "menneskeøyne". Det vil si at det hvite i øyet vises (irs dekker ikke hele øyet). Hesten har som regel hvite hover med sorte striper, men enfargede hover forekommer også. Hvis hesten ikke er enfarget har den som regel prikker rundt de naturlige åpningene på kroppen (dvs. mule, øyne, analen og kjønnsorganet). Knabstruperen er ikke bare spesiell på grunn av sin prikkete pels som mange tror, men også for sitt rolige og vennelige sinn. Rasen er også intelligent og derfor er den meget lærenem. Dessuten er den en meget sterk og utholden hest med tørre ben og sterke hover. Samtidig har knabstruperen en god fôrutnyttelse, og er derfor en økonomisk rimelig hest og holde med tanke på fôr, dyrlege og smed.

Bruksområde:
Knabstruperhestens allsidige egenskaper har ført til at den har blitt brukt til så mangt gjennom tidene. Den har blitt benyttet som kavalerihest, barockhest (på lik linje med lipizzaneren), posthest, melkevognhest og den har vært en populær sirkushest. Den har også selvfølgelig blitt brukt til allminnelig kjøre- og arbeidshest. Selv om den tid nå er over og avelsmålet er en god allround ridehest, brukes den fortsatt til kjøring. Dagens knabstruper er en allroundhest, som er godt egnet både til dressur og sprang. Rasen blir også mer og mer populær å benytte i feltritt (military). Den egner seg også til kjøring og westernridning. Nå blir knabstrupperen igjen brukt til barockridning, noe den kjente danske berideren Bent Branderup har sørget for.

Farger:
Som sagt er ikke bestandig en knabstruper prikkete (tigrert), og en prikkete hest er ikke bestandig en knabstruper. Rasen kan altså forekomme i fargene hvit, sort, brun, fuks (skimmel og div.andre farger, men det er ikke ønskelig). Det finnes flere forskjellige typer tigerfarger, men det vanligste er en hvit knabstrupper med sorte, brune eller røde prikker over hele kroppen. Hesten er da heltigrert og har middels fargenedarving. Størrelsen, mengden og avstanden på prikkene varierer mye fra hest til hest, men prikkene skal ikke være så store at de ligner pintoens avtegn. Er ikke fargenedarvingen så sterk, blir hesten enfarget med et hvit "teppe" med eller uten prikker på rygg, lend og kryss eller bare på krysset. Det forekommer ofte at disse hestene har hvite prikker på resten av kroppen (snefnugg) der de er farget. Dette kalles en chabracktiger.Hvis hesten har svært svak nedarving av prikker blir den enfarget med hvite prikker på kroppen eller bare på krysset. Dette kalles en snefnuggtiger. Hvis ikke hesten har nedarvet prikker blir den enfarget, og har ofte avtegn som "vanlige" hester. Knabstruperne kan også bli hvitfødte, men det forekommer ofte at disse hestene har en annen farge på ører, man, hale, lugg og de har ofte melerte føtter. De har som regel noen få prikker på kroppen, men ikke bestandig. Slike hester er ofte "rosa" rundt øynene og mulen. Denne fargen har ikke noe å gjøre med skimmel eller albino, og hesten får ikke blå øyne. Det er utrolig nok disse hestene som har best anlegg for å nedarve prikker til neste generasjoner. De hvite knabstruperene er homozygote og det er 100% sjanse for at avkom etter den krysset med en enfarget hest skal bli tigrert. Dette kalles en homozygot tiger.
Det hender ofte at knabstruperen er melert på beina (det forekommer også på halsen og andre deler av kroppen), og dette fører tilhesten får sparsom lugg, man og hale (ofte råttehale). Har knabstrupperen derimot ikke meleringer får den lang og tykk hale, man og lugg. 

Høyde:
Knabstruperen var opprinnelig rundt 150 -160 cm i stangmål. Men dagens avelsmål er å som hest, ponni og miniponni (under 104 cm i stangmål).